Nygard også i «Det store århundret»
Den 10 bind store familiekrøniken «Det store århundret» av den svenske forfattaren Jan Guillou, tek til med boka «Brobyggerne». Eigedommen Nygard ved Haugastøl har ei rolle her.
Nygård ligg tett langs Bergensbanen, vest for Haugastøl. Eigedommen vart kjøpt av Jørgen W. Cappelen i 1909, same år som Bergensbanen opna. Den har vore i familiens eige sidan, og det er Johan W. Cappelen (58) som har hand om den no.
Den fyrste boka i den kjende serien til Jan Guillou, handlar om tre brør frå ei lita fiskarbygd på Vestlandet, som reiser til Bergen for å tene pengar. Der blir det oppdaga at dei tre unge reipslagarlærlingane har uvanleg gode tekniske evner. Dette får dei høyre om, dei som har teke initiativet til å byggje Bergensbanen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gutane får tilbod om å reise til Dresden for å utdanne seg til ingeniørar. Ein av dei, Lauritz, kjem heim for å «betale tilbake» for utdanninga han har fått, ved å vere med å leie byggjinga av banen. Forfattaren let Lauritz bu på Nygard, og han brukar dei ekte namna på vertskapet, og noko av den verkelege historia om familien.
Utdraget frå boka handlar om då Lauritz kom dit første gong, på ski i mai 1901. Han som skulle vere assistenten hans, og var lokalkjent, møtte han ved Ustevatnet og gjekk saman med han det siste stykket.
Nygård var en liten klynge lave hus, med ett unntak. En tømmerbygning i to etasjer var påfallende mye større. Det var dit de var på vei.
«Hovedbygningen kalles Ingeniørhuset», forklarte den andre da de hadde stampet av seg snøen på føttene og gått inn. «Du kan hilse på kokka Estrid, hun serverer oss kveldsmat klokka sju. Jeg for min del er forsinket, jeg måtte vente lenger enn jeg trodde nede ved Ustevatn, måtte se til et bygg. Er det noe du vil spørre om?»
«Ja,» sa Lauritz. «Hvordan er det med postgangen herfra?»
«På denne tiden av året to ganger i uken, postbudet kommer på ski fra Haugastøl. Han går mellom Geilo og Finse.»
«Når kommer han neste gang?» spurte Lauritz,
«I morgen, omtrent ved totiden. Det avhenger av været, men han må komme fram til Finse før mørkets frembrudd. Venter du post allerede?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Nei, men jeg vil skrive. Og så ett spørsmål til: Hvor skal jeg bo i dette huset?»
Den andre så plutselig overraskende beskjemmet ut.
«Unnskyld,» sa han. «Her oppe tror man alt er selvfølgelig, det er en uvane du også kommer til å få. Men i alle fall. Du og jeg bor i de to rommene i første etasje, med stuen og den store peisen mellom oss. Det er med tanke på varmen, vi må skifte på å stå opp og fyre hele vinteren. Ovenpå har vi kontor. Vi ses utpå kvelden.»
Bonden på Nygård, som Lauritz ennå ikke hadde møtt, selv om han nok formelt var å betrakte som vert for de to ingeniørene, het Tollef Nygård og var traktens ivrigste og uten tvil dyktigste jeger, mest av villrein. Han og sønnen Ole solgte det meste av reinkjøttet og rypene sine. De kjørte fjordingslede til Geilo, der de solgte kjøtt og fisk og kjøpte mel og kaffe.
Tollefs beste venn og jaktkamerat het Gjert Kårdal, den harde jakten vinterstid hadde knyttet dem stadig tettere sammen i årenes løp. Etter hvert var de blitt enige om at det ville lette jakten hvis Gjerts datter Sigrid giftet seg med Tollefs sønn, og da de hadde snakket løselig om det i noen år, tok Gjert saken i egne hender. En sommerdag med tynt snølag tok han med seg datteren og en prektig melkeku og gikk de sju milene opp til Nygård. Vel framme overrakte han kua og dyttet den antagelig heftig rødmende datteren fram til beskuelse. Det gikk bra. Sønnen Ole ble forelsket på flekken, og at det kan ligge mye i den historien, er lett å forstå når man ser fru Sigrid på Nygård, et staselig kvinnfolk den dag i dag.
