Foto: Marit Vraalsen

Det gode hytteliv på Skaraåsen

Oppover går det. Opp, opp, opp, i sikksakk fra Gol sentrum. Foran kjører vertskap og veivisere Marit og Terje. De har piggdekk, ikke jeg.

Det er litt høyere puls enn normalt nå. Jo, det er strødd, men det er ikke heldekkende, og etter hvert blir det veldig langt og bratt ned, og kommunesenteret i det fjerne der nede ser ut som det er fotografert fra en drone.

Etter å ha passert en kjettingbom med hengelås, og tilbakelagt femten kilometer, parkerer vi under et stort, vaiende Vålerenga-flagg som hilser velkommen.

På Hytta lader Marit og Terje batteriene. Foto: Harald Reitan

-Hva er det vi har gjort?

-Nå tenker vi ikke på det, men jeg innrømmer at jeg gråt hele veien ned igjen fra det første oppholdet vårt etter at vi kjøpte hytta høsten 2003. Da hadde været slått om mens vi var der, og det var blåhålke! Gud, hvor ER det vi har kjøpt hytte, tenkte jeg, sier Marit Vraalsen (72).

-Men nå er de så flinke til å brøyte og strø her, så det er aldri noe problem, sier ektemannen gjennom snart 50 år, Terje Vraalsen (73). Han forteller at de den gangen hadde en Jeep, og at han ringte forhandleren og spurte om det var foran eller bak han skulle sette kjettinger på en firehjulstrekker.

-Det ble stille i den andre enden, så stille at jeg hørte han rista på hue. Så sa han «Det er jo ingen som kjører Jeep som bruker kjettinger! Du får sette på ballongdekk og slippe ut litt luft!» var rådet jeg fikk, sier Terje og ler. -Men vi som er her så mye, har nå for sikkerhets skyld piggdekk på bilen om vinteren.

Hytteliv Hos Vraalsen på Skaraåsen i Gol.: Hytteliv Hos Vraalsen på Skaraåsen i Gol. Hovedsak Hytta Vår 0122. Marit og Terje Vraalsen. Det er samme Marit som har levert mange leserbilder til Hallingdølen fra dette området. Hytte, Hytteliv, Skaraåsen, Området ligger ved feten innenfor Skagahøgdi Foto: Harald Reitan

Oslo-patrioter

Vi må dvele litt ved flagget på uthuset før vi går inn. Marit og Terje er begge født og oppvokst i Oslo. De stiller i like jakker med V.I.F på, og er medlemmer av Vålerengas supporterklubb, Klanen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

-Vi har vært lite aktive medlemmer under pandemien, men dette er klubben i våre hjerter - vi er ekte patrioter, sier Marit, som pleide å dra på Bislett alene for å se «Enga» spille allerede da hun var tidlig i tenårene. Terje er fra Oppsal, et navn som mange som husker 70-tallet, forbinder med håndballklubben derfra, og som inntil da sto for den største bragden i norsk håndballhistorie. En dommerskandale snøt Oppsal for seier i kvartfinalen i europacupen mot det vesttyske storlaget Gummersbach, som ble kalt «håndballens Manchester United.»

-Jeg satt på benken som leder for klubben i returkampen i Gummersbach, og opplevde kaoset som oppsto i sluttsekundene, minnes Terje.

Ny patriotisme

Men Marit og Terjes patriotisme overfor idrettslag og helter i Oslo har med årene fått mer og mer konkurranse fra tilhørigheten til Hallingdal. Terje har hatt tilknytning til dalen gjennom hytteliv siden 1961, og Marit fra våren 1973, og de to forlovet seg på Torpo i jula samme år, ikke langt fra hvor denne hytta ligger nå.

-Flere grener av familien min leide hytter og gamle setrer på Torpo, over åsen der borte, så jeg har lang fartstid som turist i Hallingdal, sier Terje.

Alt skal dokumenteres med tekst og bilder. Hytteboka er ei viktig minnebok. Foto: Harald Reitan

Vi går inn.

-Nå ser vi ikke på oss sjøl som turister her lenger – vi er ganske godt integrert i deler av lokalmiljøet i dalen, sier Marit og ønsker meg velkommen inn i furuland.

– Vi har diskutert om vi skal male veggene, men har landa på at det skal være som det er – vi liker det slik.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Interiøret åpenbarer seg for meg. Førsteinntrykket mitt er «lunt, trivelig og personlig».

-Her har vi aldri vurdert å leie inn noen som driver med hyttestyling, smiler Marit.

Eksempler på veggpryd: Marits siter. Foto: Harald Reitan

-Vi snakka om det i går kveld før du skulle komme, hva det er vi har rundt oss her. Det er jo biter av livet vårt! Der er løperen etter moren din, der er mandolinen til pappa, der er siteren min, her er kofferten mormor hadde julepynten sin i, sier hun, tar den ned fra ei hylle oppunder taket og tegner ei stripe i støvet på lokket med fingeren, uten å gjøre noe nummer av det. I kofferten ligger en gammel avis. -Ååååh! Det er Morgenposten fra 1952 – året mormor døde, sier Marit mens hun plukker opp en fem centimeter lang bit glitter fra den ellers tomme kofferten.

Marit og Terje forteller at de var helt enige da de kom opp for å gå på visning i 2003. De hadde bestemt seg allerede før de fikk slippe til for å se hytta inni. Denne skulle de ha, og de ga seg ikke i budrunden før den var deres.

Fra vinduene på denne siden av hytta er det Marit og Terje har utsikten sin. Foto: Harald Reitan

Lang dags ferd mot det perfekte

-Det var jo Terjes familie som hadde oppdaga Hallingdal, sier Marit. Min mor hadde ikke noe forhold til slikt ferieliv, så da hun hørte at vi hadde lyst til å skaffe oss egen hytte, ga hun oss et råd hun mente var godt: «Kjøp ei hytte nå, der dere bare kan ta på dere skoa på lørdagsmorgenen og gå i kiosken og kjøpe VG!»

-Det ble jo ikke akkurat slik. Da vi begynte å se oss rundt etter noe vi ville kjøpe, kjørte vi temmelig mange mil. Veggli, Eggedal, Valdres, Golsfjellet. Da erfarte vi hvor mye bildene i slike prospekter lyver, så vi fikk mange skuffelser. Men så dukka altså denne opp på Finn, og vi kjente at plasseringa var helt riktig fordi vi gjennom mange år hadde blitt så sterkt knytta til dette området. Her er det ensomt og fint, slik vi vil ha det. For det meste er det bare vi to som drar hit, og det ofte. Rekorden er 120 overnattinger i løpet av ett år.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

-Se her, da! Fem centimeter glitter og Morgenposten fra 1952: Dette er kofferten mormor hadde juletrepynten sin i, og avisa er fra 1952, det året hun døde Foto: Harald Reitan

-Men begge barna og de fire barnebarna har fått et sterkt forhold til dette stedet, og vil ha minst mulig forandringer her, sier Marit, -og jada, jeg vet at det er jeg som snakker mest av oss to, avbryter hun seg sjøl med å si.

Men det lyser lang vei at disse to trives veldig godt i hverandres selskap.

Dyrker ensomheten – og integreringen

Det er elleve hytter innafor kjettingbommen. De fleste er fra samme tid som da denne hytta ble flytta hit fra Engene i Gol i 1991, og stod klar for innflytting i 1993. Da Marit og Terje flyttet inn i 2003, så de bare en annen hytte fra sin egen, men etter skogrydding kan de nå se et par til. Det er god plass imellom dem.

Hytta er i lafta tømmer i «kvartannen» etasje – 66 kvadratmeter boligareal, står det i prospektet. Det er to soverom oppe med til sammen åtte sengeplasser, men golvflata der man kan stå oppreist, er ikke så stor der. Nede er det to sengeplasser innafor to solide skyvedører, trolig henta fra en garderobe en gang. I den romslige stua har en hjørnesofa de nettopp har kjøpt brukt, naturligvis en viktig funksjon. Men sentralen er det kraftige spise- og arbeidsbordet.

Dagen planlegges ved kjøkkenvinduet. Foto: Harald Reitan

Utsikten

-Her sitter vi og drikker kaffe og ser på utsikten. Der til høyre, litt skjult av den høye grana, ligger Skogshorn. Torpo blir lenger til venstre, sier Marit og peker. -«Nå regner det på gamlesetra,» sier vi av og til. Og vi kan se utover vannet like nedafor hytta der abboren vrimler i matfiskstørrelse.

-Det pleier ikke å gå lange stunda fra vi er inne av døra her, før radioen med Buskerudsendinga er på, voksduken på bordet og hobbyaktivitetene i gang. Her lager vi pynte- og bruksgjenstander som vi pleier å selge på messer og andre arrangementer i dalen.

Hobbyen har fått ekstra stor plass etter at de pensjonerte seg i 2011, han etter et langt yrkesliv i Bankenes Betalingssentral, hun som kontorfullmektig ved to forskjellige skoler, og kontorleder ved det nå nedlagte psykiatriske sykehuset Oslo Hospital. Det er på treffstedene med hobbyen de har blitt godt kjent med bygdefolket.

Sikkert vann hele året fra ila bak uthuset. Foto: Harald Reitan

Fasilitetene

Veien blir brøyta helt inn til uthuset. Det var en forutsetning for Marit og Terje å ha helårsvei helt fram da de var på hyttejakt. Dette er ei hytte uten innlagt vann og strøm. Utedoen henger sammen med hytta, og man kan gå under tak fra ytterdøra til dodøra. Jeg vokste opp på Hellerudtoppen ved Østmarka i Oslo, og der hadde vi utedo, så denne løsninga er helt OK, sier Marit.

På badet er det også varmt vann. Fra TV-kanne. Foto: Harald Reitan

To solcellepaneler forsyner hytta med elektrisitet til belysning. Et bensinaggregat supplerer når de skal bruke TV-en og støvsugeren. Kokinga foregår på gasskomfyr. Vannet henter de i bøtter fra håndpumpe over ei ile bak uthuset. Noe av det havner i 25-literstanken under vasken på det lille badet. Derfra kan det håndpumpes videre til krana over servanten, og suppleres med varmt vann fra ei TV-kanne som alltid står der.

Hytta har peis og en liten etasjeovn til oppvarming. I tillegg kommer en dieselfyrt ovn de starter fra mobiltelefon. Foto: Harald Reitan

Å holde varmen

Hytta har peis og en liten etasjeovn til oppvarming.

-Og nyvinningen som vi fikk for noen år siden, Wallas-en, kan vi ikke få fullrost. Det er en parafinfyr som vi kan tenne elektronisk fra mobiltelefonen. En 170 liters tank utafor veggen forsyner ovnen med drivstoff, som nå er avgiftsfri diesel. Så lenge vi ikke fyller den på bilen, er det tillatt. Før var det parafin som ble brukt på slike. Denne gjør at vi kan ha en lunk i hytta når vi kommer opp. Før vi fikk denne, var rekorden til Marit å gå med kåpe inne i sju timer før vi kunne sette oss ned, ler Terje.

-Men da det blåste 27 sekundmeter vind her i vinter, klarte vi ikke å holde temperaturen i hytta på behagelig nivå med denne, heller. Vi må nok skifte vinduer så vinden ikke slipper til så lett.

Like ved hytta blir det kjørt opp skispor som går mellom skitrekket på Skagahøgdi i Gol, via Torpo og Gaurhovd til toppen av skitrekket i Hemsedal.

På med voksduken, i gang med hobbyene! Marit lager bruker blant annet skifer og servietter med motiv for å lage veggdekorasjoner. Foto: Harald Reitan

-Vi går ikke på ski lenger, av helsemessige årsaker, men vi går turer på barmark, plukker blåbær, holder på med ved, og er veldig glade i utsikten og nærmiljøet her. En sommerdag fikk vi for eksempel 35 abbor i tjernet «vårt» på ei kort stund. Fisken pleier vi ofte å røyke … mmmmm, nydelig, sier Marit, og fortsetter:

Terje har fått mange års erfaring i bruk av disse to redskapene, som det blir flott dekor i treverk av Foto: Harald Reitan

-Dette er paradis på jord – her vil vi være lenge! Og vi tuter i Hallingporten på Rv 7 i Flå hver gang vi kjører gjennom den.

– Begge veier! supplerer Terje.

Tekst og bilder: Harald Reitan.

Hytta er i lafta tømmer i «kvartannen» etasje – 66 kvadratmeter boligareal, sto det i prospektet. Foto: Harald Reitan
Vannposten vitner om tradisjonell hytteliv. Foto: Marit Vraalsen
Fra kjøkkenvinduet. «Gullrekka» i Ål og Hemsedal i bakgrunnen. Foto: Marit Vraalsen