Stølsliv på sitt beste. Anne-Lise Søndrol og kyrne i sommartempo ved Fagerdalen støl.

Det gode stølslivet

-Eg har vore på Fagerdalen sidan eg var fem år, og var saman med mamma og gommo her frå 1967 til 77. Så vart det opphald nokre år, og no har eg sjølv vore vertinne her samanhengande i 35 år, seier Anne-Lise Søndrol (60).

-For meg er våren den verste tida på året. Då er dragninga mot fjellet, stølen og alt det som høyrer til her, så sterk at det liknar på ein depresjon! For det første er det lengten etter å få ta opp att nærkontakten med kyr i to månader. Så har eg ein tre hundre års familietradisjon å følgje opp, med å foredle mjølk til ulike produkt som høyrer stølen til. Å få servere desse til turistane som kjem, er ein glimrande bonus, seier ho.

Anne-Lise Søndrol ynskjer velkomen til Fagerdalen heile sommaren.

Ho er ei av kvinnene som starta det såkalla Budeienettverket i Hallingdal for meir enn 20 år sidan. Dei fekk støtte frå prosjektet Samarbeid i landbruket som Hallingdal Forsøksring hadde.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

-Hjelpa frå prosjektleiaren, Marit Torsrud Nerol, var avgjerande, fortel Anne-Lise.

Budeiene har utveksla erfaringar med å drive stølsturisme, og har drive felles marknadsføring. Drivarane på dei 12-13 stølane i Hol, Ål og Hemsedal held enno kontakten med kvarandre.

-Mange av dei som starta opp samarbeidet, har pensjonert seg, men eg håpar det kjem til fleire yngre budeier som gjer dette endå meir organisert, seier Anne-Lise. Ho er mellom dei som går laus på ein ny sesong med uforminska kraft.

Offentleg vind i ryggen

Budeia har følgd opp eit initiativ frå prosjektet Stølsdrift i framtidas landbruk, som ynskjer at kulturen med stølsliv og produksjon av tradisjonsmat som dei tilbyr gjestene, skal leve vidare. Fagerdalen og andre stølar får eit offentleg tilskot for å lære opp ungdommar til å bli budeier eller budører. Her lærer dei å lage rumme, surystil, smør, ky-ost, kvikaku/mjølkekaku og gommokaku, dei to siste med ingrediensar som ein ikkje så ofte har for handa i «sivilt» hushald. Desse varene kan ein anten kjøpe med seg eller bli servert.

Griser er sosiale dyr og Anne-Lise blir fort midtpunkt i bingen.

-I fjor sommar hadde eg med meg to drivande flinke jenter, 17-åringar, som møtte gjestane med å svalle halling. Eg set veldig pris på at dei som kjem hit, blir ekspedert på dialekt. Eg meiner det bør vere ein del av opplevinga med å koma hit. Dei to jentene kjem att denne sommaren òg, seier Anne-Lise.

Ho presiserer at det som held stølen på Fagerdalen open desse sommarvekene, er ei familieverksemd.

-Eg er heilt avhengig av at mannen min, Leif Rune Valseth, er med på dette. Han bruker ferien sin til stølsarbeid, og så lenge ungane budde heime, var dei òg god arbeidskraft i god gardstradisjon.

Støling med lånte dyr

Fagerdalen er stølen som høyrer til garden Søre Berg i Hovet i Hol. Det er to atkomstvegar, anten frå Hovet eller frå Ål. Kjem ein oppover Hallingdal, er den kortaste vegen til Fagerdalen å ta av Riksveg 7 mot Vats like før avkøyringa til Ål sentrum. Derifrå er det tre mil til ein er framme. Då har ein køyrd forbi Bergsjø og teke til venstre ved Tvistvatnet og vidare inn i Hol kommune.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Stølslivet er arbeidsamt nok i seg sjølv. Mjølkemaskina har vore med sidan på 70-talet.

Anne-Lise og Leif Rune slutta med kyr i 2009. Anne-Lise hugsar datoen; 2. februar. Då gjorde dei ein bytehandel med ein annan mjølkebonde som fekk slå graset og bruke beitet på garden deira. Den gongen gjekk også mjølkekvoten for dei åtte kyrne inn i handelen. I andre enden av rekneskapen fekk dei «låne» åtte-ti kyr i stølsvekene.

Historia

– Mamma tok til å selje rumme midt på 70-talet, minnest Anne-Lise. Sambygdingen Ivar Flatmo, som var kjend for sine synske evner, måla eit fint skilt som ho sette nede i vegen. Me hadde nett fått oss mjølkemaskin, men å kinne smør gjekk framleis føre seg med handemakt, og det var eit hellskottas arbeid som me ungane òg måtte vere med på. Eg fekk ti øre for hundre rundar med sveiva. Gommo telte. Men når mor etter kvart fekk avsetnad på rummen, vart det mindre å kinne og mindre tungarbeid.

På den tida debuterte folket på Fagerdalen også som vertskap for grupper av turistar.

Eit fange ved gjer susen i norsk sommarvarme til fjells.

-Me hadde gjester fast ein gong i veka frå Hermon Turistsenter i Sudndalen og frå Vats Turistheim i Ål. Dette har eg altså følgd opp etter at eg overtok gardsdrifta på Søre Berg sjølv, og det har vorte ein viktig del av livet mitt.

Inspirasjonen

– Er det romantikk inne i biletet her?

-Nei, eg vil ikkje kalle det romantikk. Men at det ligg ein tradisjon bak, er ei sterk drivkraft. Ein må i alle fall ha dette med trivselen saman med buskapen i fjellet, i seg. Å meistre det å lage tradisjonskost, og å vere stolt av det, er eit anna poeng. Nokre budeier har det i seg, sjølv om dei ikkje har vakse opp på ein gard, men det er nokre grunnverdiar som må liggje der for at ein skal kjenne at dette er eit godt liv, og forhåpentlegvis noko ein kan bruke til å spreie trivsel til gjestene med.

-Korleis er arbeidstida på stølen?

-Her reknar eg ikkje arbeidstimar. Eg er innstilt på at det er slik det skal vere, - slik det var då eg vaks opp her. Då måtte me ha kyrne til fjells fordi det ikkje var sommarbeite nede i bygda, og ein måtte foredle mjølka fordi det ikkje var henting frå meieriet her oppe. Då vart det ein livsstil som me vart glade i, og som me lengtar attende til kvart år.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Modning av kjyost i kjellaren. Kjyosten lagast av søt skummamjølk, her tilset ein kjese (osteløype ) ved ca 35 grader, ystar opp ostemassen når den er “ gått saman”. Her det viktig å få ut mest mulig myse, både for smaken og konsistensen. Modnast på gode osteplankar i fleire veker. Må snuast og pussast dagleg. Osten blir mjukare dess meir moden den blir
Klargjering til ysting av trøgost. Trøgost er ost laga av ostemassen av sur, skumma mjølk, den blir sett lunt til modning og skal knødast kvar dag så den blir jamnt moden. Om ein tilset salt og karve i denne prosessen får ein pultost. Her i Hallingdal kokar vi den opp når den er “passe moden” saman med litt fløyte eller mjølk og salt og karve. Då stoppar ein modningsprosessen og får ein smørbar ost. Denne brukast som vanleg pålegg, men er knakande god med flatbrød og stølssmør.

-Kva er likt, og kva er annleis her samanlikna med slik det var på syttitalet?

-Eg hugsar me fekk mjølkemaskin heime før me fekk det på stølen. Då heldt me ikkje muskulaturen ved like heile året, så då me kom på stølen og måtte mjølke for hand, fekk me vondt i armane heilt opp til øyra dei første dagane! Men no har me solcellestraum og eit aggregat som verkar stabilt. Bevarast, slik som mamma pussa pluggen og drog i snora for å få start på det gamle aggregatet som dreiv stølsmjølkemaskina!

No har me i tillegg elektrisk separator og kinne, men framleis er det kroppsarbeid som kan røyne på. Mjølkespann og kraftfôrsekkar skal berast, ost skal ystast og knødast. Smøret må knødast med handmakt ved vasking og salting. Men no kinnar eg berre når det er rumme til overs, og ein veit aldri kor mykje rummegraut det går.

Anne-Lise med kyost opp frå kjellaren.

Ysting

Buføringa – å få krøttera til fjells – skjer når det har blitt grønt og beitet er godt nok, som regel rundt månadsskiftet juni-juli.

-Den fyrste tida prøver eg å få ysta mest mogeleg. Då er mjølkekvaliteten best, og så treng osten seks til åtte veker på å mognast, så då kan eg tilby eit produkt som er takandes på slutten av sesongen vår her. Ky-osten brukar er også å selje på Kjerringtorget på Nesbyen i slutten av august.

Framtida på Fagerdalen

-Korleis ser du for deg dei neste åra her?

-Det vanlege arbeidet, slik eg har drive det i alle år, kan eg halde fram med i fleire år. Det som kan stoppe meg, er den digitale verda. Ein kan lett miste motet når nettet er nede, eller det er noko anna ein ikkje får til å fungere her. Det er ikkje akkurat på det feltet eg finn trivselen.

-Har du, eller har du hatt, ein draum du ikkje har fått levd ut her?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

-Det hadde vore spennande å leggje seg til her ein vinter, og vere vêrfast og bufast og åleine. Då måtte eg ha hatt med meg ei kyr … Men det blir nok med draumen. Husa her er ikkje for vinterbruk, korkje for folk eller fe, seier Anne-Lise Søndrol.

Harald Reitan

Ferdig vaska smør.
Det er viktig at smøret vaskast godt, all saup ( kjernemelk) må ut for både smak og haldbarheit. Stølssmør er ekstra salt ( mitt 25 gr pr kg ) for at det skal ha lengre haldbarheit. Frå gammalt kunne det ta tid før smøret vart selt. Dei fleste hadde god kjølde på stølen til smøret og mjølka, men smøret vart som regel frakta til bygda da gjerne med kløv, og det kunne vere i all slags vêr! Difor, som ei ekstra sikring, vart det salta ekstra godt. Og så hadde dei smør utover vinteren også :-) Rett og slett for konservering
Smør klar for salting og knaing.