Han vokter det hvite gullet

Vann i fart er verdifull vare. Det hvite gullet lagres i demninger til det skal brukes. I øvre del av Hallingdalsvassdraget, heter damvokteren Geir Atle Tafjord (58), fra Hovet.

-Mitt første møte med «damvokting», fikk jeg som ungdomsskoleelev. Da hadde jeg arbeidsuka mi sammen med damvokterne. De var tre som arbeidet med dette den gangen. Nå er jeg alene, sier han.

34 år etter at han hadde fått sitt første innblikk i hva yrket var, kunne han sjøl kalle seg damvokter.

-Da hadde jeg i mange år jobba med fjellsikring, særlig i skjæringer langs veier. Jeg var nå eldst i arbeidslaget, der mye av jobben var å bruke tung håndredskap, mens vi hang i fjellveggen. Jeg hadde tynt kroppen lenge. Når sjansen bød seg for å få bli damvokter, med mange fine arbeidsdager ute i fjellet, takket jeg ja. Ny jobb ville også spare muskler og ledd en del.

En lang rundtur

Vi får være med Geir Atle på en rundtur, der vi starter med en tur til Stolsvassdammen, opp den bratte veien fra Hovet. Der vi kjører lenge på kanten av ei stupbratt dalside, er det best å være en høydesterk passasjer, om en skulle finne på å se ut gjennom sideruta på bilen.

-Jeg har en fantastisk flott jobb. Jeg er ute fire av fem dager i uka, i det landskapet jeg liker best – fjellet. I instruksen min står det at jeg skal visitere alle anleggene i løpet av uka. Det er åtte store, og tre mindre, demninger, flere tunneltverrslag, tappeventiler og luftesjakter over tunneler. Jeg prøver å kombinere vedlikeholdsoppgaver med inspeksjoner, slik at jeg slipper å reise flere turer til samme sted på ei uke. Stolsvatnet, Strandavatnet, Ørteren, Ustevatnet og Rødungen er noen av de faste postene. Det blir jo noen mil av dette, sier han.

Flere typer sikring

En av de viktigste oppgavene er «tredjemannssikring», forteller Geir Atle.

–Det betyr å sikre anleggene mot at uvedkommende roter seg inn i områder der de ikke bør være. Det handler blant annet om å hindre at noen går ut på utrygg is når den har lagt seg.

– Vi vil jo ikke ha drukningsulykker i anleggene våre, så jeg bruker mye tid på skilting, og på å sette ut tre mil med isgjerder. Det har aldri skjedd noen ulykke, men jeg har sett farlige spor etter både skuter og skiløpere ute på regulerte vann. I en del tilfeller kunne det ha gått riktig galt.

-Har du gått igjennom sjøl?

-Jada, mange ganger, men det er på fritida. En av hobbyene mine er å gå på skøyter på fjellvann. Det er noe jeg lærer mye om is av. Vi som har som en del av jobben å hindre at andre detter igjennom, har fått god opplæring og trening i hvordan vi skal komme oss opp igjen. Vi har god beredskap, og er alltid to som går med god avstand mellom oss. Vi har også riktig og godt utstyr til å berge oss sjøl med.

-Handler «tredjemannssikring» også om sikring mot terror?

-Det var et oftere nevnt ord for 90-tallet enn nå. Jeg må naturligvis gjøre det jeg kan for at ingen kommer inn i anleggene våre og gjør noe galt, men nå for tida er det veldig vanskelig. Det er mange slags overvåking, og en skal passere flere barrierer for å klare å ta seg inn der det foregår vitale ting, som å stenge eller åpne luker. Men her er det store krefter i sving, og i verste fall, om all fjernstyring skulle svikte, er det fullt mulig å flomlegge en hel dal på ganske kort tid. Derfor er det viktig også med menneskelig tilstedeværelse.

Trygge demninger

-Varsling av dambrudd var tidligere et fenomen i dalen. Det var montert ut tyfoner som ville sende ut alarmsignaler ved et dambrudd. Hvor har det blitt av den tjenesten?

-De største demningene er forsterka med solide steinmurer. Nå står flere mindre for tur, så denne risikoen er bortimot eliminert. Jeg vil kalle demningene bombesikre! Flere av disse har skadeklasse 4. Det betyr at det får store skadekonsekvenser om de skulle ryke. De er derfor bygd etter de strengeste kravene. Til sammenligning var demningen, som brast på Braskereidfoss, under «Hans» i sommer, i klasse 1. Det betyr at dette bruddet ikke kunne forårsake noen annen skade.

Ekstremvær

-Vi har hørt at forberedelser som ble gjort før ekstremværet «Hans», med all nedbøren som kom i august, var avgjørende for at det ikke ble en 1000-årsflom. Hva slags rolle spiller dere i kraftselskapene i slike situasjoner?

-Hadde ikke Hafslund Eco gjort gode forberedelser før ekstremværet, for å kunne ta imot mye vann i de regulerte sjøene, kunne det ha sett verre ut i store deler av Hallingdalsvassdraget. Her var det mange flinke folk på jobb, både før, og mens uværet sto på.

-Er det krevende å styre alt vannet?

-Det er det lagt inn mye sikkerhet i det store systemet. Svært mye er fjernstyrt, men noen damluker må fremdeles åpnes eller lukkes ved «personlig frammøte». Her følger vi en instruks for hvor mye ei luke skal åpnes eller lukkes. Feil kan bare skje hvis man gjør feil med vilje.

-Bortsett fra å inspisere at alt ser greit ut, hva gjør du ellers på en slik runde du har ukentlig?

-Det kan være reparasjoner, kanskje noen lukejusteringer, og det som kalles «grind-rens». Det er å fjerne grener, løv og annet som har stoppa mot grindene i ulike inntak. Disse fungerer som siler. De stopper gjenstander som kommer flytende med vannstrømmen, slik at de ikke kommer videre inn i rør, tunneler og turbiner. Er det mye av slikt, kan det også virke som en slags propp for vannstrømmen.

-Ofte langt til fjells og alene - er det ikke en ensom jobb?

-Jeg trives godt i eget selskap også, så i denne jobben blir jeg til jeg blir kasta ut, smiler Geir Atle Tafjord.