Hyttedrømmen på museum

Nesten annenhver nordmann har tilgang til hytte – men få ting rommer så mange drømmer og skuffelser. Hva er det med den norske hytta? I sommer finner du svaret på Hallingdal Museum i Nesbyen.

En snørik vinter for noen år siden, tok professor og sosialantropolog Marianne E. Lien fra Universitetet i Oslo, med den britiske sosialantropologen Simone Abram på familiehytta på Blefjell for å oppleve hyttelivet her.

- Antropologer jo interessert i kultur og hvorfor ting er som de er. Det gikk ikke lenge før kollegaen stilte spørsmål som; hvorfor arva ikke broren din hytta? Hva skjer når barna skal overta? Jeg svarte så godt jeg kunne som hytteeier, men ble interessert i svarene vi tar som gitt. Hytte i norsk forstand, er jo heller ikke et ord som lar seg oversette, forteller Lien.

Forskerne bestemte seg for å se nærmere på hvordan norske hytter samler og splitter slekt og familier. Hva som sitter i veggene av relasjoner. Bygningen som inviterer til hvile og rekreasjon – men som også stiller krav. Og som på sett og vis blir en del av familien. Lien med innsideforståelse og Abram med et nytt blikk på norsk kultur og hytteliv.

Hva sitter i veggene?

Med støtte fra Norsk forskningsråd, la de sammen med fotograf Haakon Harriss ut for å besøke hytter og snakke med hytteeiere over hele landet. Siden har det blitt bok, i 2019 kom «Hytta: fire vegger rundt en drøm».

- Det kan være nyttig for folk å vite mer om hva hytta faktisk betyr. Vi valgte å gi ut en populærbok, nettopp for å formidle funnene og hjelpe hytteeiere med det de kanskje vil stå i om noen år. Boka er ikke en oppskrift på hvordan å løse ting, men kan gi perspektiv. Kanskje kjenner du deg også igjen, forklarer Lien.

- Så meninga er at hytteeiere kan føle seg litt mindre aleine i det de står i?

- Absolutt. Kanskje er ikke svigerinna bare kjip, eller storebror urimelig, som skal beholde de køyesengene. Faren er at vi knytter konfliktene til personer – mens det er strukturer utenfra, som vi deler og ikke kan noe for, som gjør det vanskelig å bli enige om å bytte gardiner, bygge på, eller som forklarer hvorfor du ikke slipper helt til i foreldrenes hytte. Du er ikke nødvendigvis uheldig med folka i livet ditt. Det handler om følelser.

I tillegg har prosjektet blitt til en omreisende fotoutstilling, som skjærtorsdag åpnet på Hallingdal Museum i Nesbyen. Den blir hengende gjennom sommeren og fram til august.

- Det er mye å tygge på, og vi lærer mye om slektskap i Norge. Å reise rundt med utstillingen, er en fin arena for å få hyttefolk i tale, forteller Lien.

Ikke bare trøbbel – men ingenting er evig

- Gjennom media kan man få inntrykk av at det er mye konflikter knytta til sambruk, arv og generasjonsskifte?

- Det var moro å oppdage hvor mange løsninger folk har på hvem som skal ha og bruke hytta. Ikke minst hvor ofte det går bra. For man kan ha en hytte på deling – mange steder funker det helt fint. Det er på ingen måte bare trøbbel i hytteparadis, som man kan få inntrykk av i avisene. Likevel er det noen ganger man må kutte bånd, sier forskeren.

Men siden hytter lever lengre enn folk – varer ingenting evig.

- Etter 25 år kan nye problem dukke opp. For ved hvert generasjonsskifte skjer det endringer. Det gjør det også når det kommer nye familiemedlemmer. Livet er en evig forandring, og det reflekteres i hytter. Det står på ingen måte på stedet hvil. Og hvordan lærer man seg å leve med det, spør Lien.

Kanskje livet selv

- Men det er også noe sårt dere formidler ved hyttelivet?

- Ja, livet er jo fult av små tap. Man flytter fra barndomshjemmet, og man mister barna sine så snart de vokser til. Men hytta, den står der, som en påminnelse om det som var. Det er en mulighet til å få tiden til å stå stile. At mugga etter bestemor knuser – gjør det naturlig å kjenne på tap. Det handler kanskje ikke om hytta, men livet selv. Selv en nyinnkjøpt fritidsleilighet kan ha element av dette.

Og Lien har endra syn på den norske hytta underveis i arbeidet. For standardfortellingen er myten om urbane eliter, som søker og gjenoppdager naturen. Altså en nostalgisk og nasjonalromantisk fortelling om hytter.

- Hytter er ikke bare et elitefenomen. Historisk har hytta vært viktig for etterkrigsgenerasjonen, som følge av industrialiseringen. De kom fra småbruk og bodde kanskje i en bitte liten leilighet i Årdal eller Mo i Rana for jobbe. Noen vi har snakka, med sier at hytta ble en plass de kunne kjenne gress under føttene, og sette noen poteter. For de hadde kanskje ikke odel, eller penger til gård. Så skrapa de sammen det lille de hadde, til en enkel hytte uten strøm, vann og vei. Slike hytter er det mange av. De er ikke fancy, men et svar på å få komme tilbake til naturen, og et sted å slå en liten rot. Den fortellingen kommer ikke godt nok frem. Det utfordrer tanken om at hytter bare er for rikfolk, sier sosialantropologen.