Kongen av turrenn

Den 25. februar arrangeres Gaurhovdrennet på Torpoåsen for 50. gang. Eivind Torsethaugen har gått alle hittil, og har tenkt å få med seg jubileumsrennet også.

Torpingen, som aldri har vært redd for få rim i skjegget, er ingen hvemsomhelst i turrennsammenheng i Hallingdal. 75-åringen er ikke bare kongen av Gaurhovd, der han har vært rennleder i 25 år. Han er også blitt kalt «turrenngeneralen» i dalen. Men hvordan står det til med de tradisjonsrike turrennene?

-Deltakelsen var kolossal for femti år siden. Vi var en del av en langløpsbølge som omfatta både skirenn og løp på beina. I Hallingdal hadde hoppsporten vært den dominerende vinteridretten på 1950-tallet. Det kunne være 150-160 deltakere i kretsrenn i dalen. Det var hoppbakker på alle jorder, som vi bygde sjøl. Så skjøt alpinsporten fart med de nye anleggene som kom, og hoppsporten måtte vike. Bølgen med langløp starta for alvor rundt 1970. Den var internasjonal, og vi ble med på den, sier Eivind Torsethaugen.

I denne gullalderen for turrenn ble Hallingdalskarusellen arrangert. Den varte i 20 år. Det var seks turrenn, der poenget var å delta i flest mulig i løpet av sesongen. De gjeveste premiene gikk til dem som hadde vært med på alle. Mannen bak var naturligvis … Eivind Torsethaugen, med god hjelp fra en annen turrennentusiast på Torpo, Terje Hansen.

-Vi gjorde antakelig et lurt grep med premiene. Det var sekskanta skiferheller med rosemalte motiver. Samme slags premie hvert år. Malerne var Unni Nilsen fra Torpo og Solveig Treverket fra Hol. Disse premiene fikk høy status i dette miljøet, de ble en slags samleobjekter som gjorde rennene ekstra attraktive. Det kom store grupper fra blant annet Vikersund og Valdres for å delta.

Turbo-Torsethaugen

Eivind hadde arbeidet sitt i Vassdragsvesenet i Oslo på 70-tallet. Der var han formann i skigruppa i bedriftsidrettslaget. Bedriftsidretten hadde også en ekstra god periode på den tida, og innimellom turene hjem til Hallingdal der han arrangerte renn og gikk renn, fikk han frihet fra arbeidsgiveren til å bruke arbeidstid på å legge til rette for idrettsaktivitet for arbeidskameratene.

-Jeg trente mye, men ble ikke god nok til å hevde meg på nasjonalt nivå i de aktive klassene. Det ble noen renn som medlem for BUL i Oslo, men det var turrennene som var min arena.

Torsethaugen har veksla mellom å arrangere renn, å gå renn, og å få med seg begge deler.

-Å sette i gang noe som fikk folk ut på ski, og se at de koste seg og ville konkurrere, var ei veldig drivkraft. Det har vært veldig moro, sier han. Med den lange fartstida som turrennenes primus motor er han æresmedlem i Torpo IL som runda 100 år i 2023.

Lista over hans egne deltakelser er lang, og omfatter i tillegg til turrenn, også lange sykkelløp og orientering.

-Jeg har vært med i Birkebeinerrittet 15-16 ganger, og har gått rennet enda flere ganger, sier han.

Ekstreme opplevelser

-Er det opplevelser som sitter ekstra godt i minnet?

-Ja, ett eksempel er det første Skarverennet, som ble avbrutt på grunn av uvær. Jeg var en av dem som trossa dette, og fullførte. Vi kom fram til Ustaoset, men det var ved hjelp av mye flaks. Vi så jo nesten ingen ting, forteller han.

Det satt langt inne å avlyse renn på 1970-tallet. - En gang var det 28 kuldegrader ved start på Birken. Birkebeinerrennet har vært det desidert tøffeste, sjøl om jeg også har gått det lange Marcia Longa i Italia og Vasaloppet én gang. Den historien i Sverige må jeg fortelle om, for den er morsom:

I startområdet hadde det kommet 10 cm våt snø, og arrangøren hadde ikke rukket å preparere hele startsletta, der 10 000 løpere sto klar. Da oppdaga jeg at det var et skuterspor i ytterkanten, og «e skaut me’ opp i det frå laussnøen» forteller Torsethaugen ivrig. -Det gjorde at jeg og noen andre fikk en veldig fordel der de fleste subba på i klabbeføret, så jeg ble nummer noe over 600 i kampen med de ti tusen, minnes Torsethaugen.

Det lengste jeg har vært med i, er et todagers renn fra Femunden i Norge til Idre i Sverige, det er til sammen rundt 10 mil.

Vekst og fall

Senere har det som heva seg som en kjempebølge av turrenndeltakelse for femti år siden, skrumpa kraftig inn.

-Det er vanskelig å finne noen entydig grunn. Kanskje folk generelt vil ha det komfortabelt hele tida. Det er jo tilrettelagt for mye mer fysisk aktivitet innendørs i dag, så mange velger nok det når det er litt ruskete vær.

Færre ser også ut til å være mindre motivert for å kjøre langt for å være med i turrenn, og kanskje bruke hele helga på det.

Utstyret har også blitt annerledes, og beregna på perfekte, preparerte spor. Det er en stor kontrast til at vi ofte måtte brøyte løype sjøl på snaufjellet i enkelte renn. Men vi ble en stor gjeng entusiaster som sammen skapte et miljø der vi hadde mange treffpunkter i løpet av vinteren. Det var ikke uvanlig å gå 20 turrenn på en vinter. Jeg savner det, sier Eivind Torsethaugen.

Men Gaurhovdrennet består. Det gjør noen av de andre rennene også, så de ivrigste har fremdeles flere muligheter til å utfordre seg sjøl med høy puls i langvarig fysisk utfoldelse sammen med likesinnede – på snø.