Steinmuren fra 1860 måtte gi tapt

Steinmuren som beskyttet campingplassen ble bygd for 163 år siden. Den tålte flom og tømmerfløting helt til i sommer.

-Muren som beskyter campingen ble opprinnelig bygd for å hindre at tømmer gikk på land under fløtinga. Det forteller Leif Erik Personbråten ved Personbråten camping langs riksvei 7 i Gol.

Han er tredjegenerasjons driver på plassen, som alle brukerne av Hallingdalsveien er kjent med. Det har vært camping der i nesten 100 år, og familien har takla alle tidligere flommer, uten å måtte stenge. Nå håper han å åpne igjen til barmarkssesongen neste år.

Hele dalen

-Jeg synes virkelig synd på alle dem som har det verre. Hos kollegene på First Camp Gol, har 67 vogner flytta mer eller mindre på seg, sier Leif Erik Personbråten (73) i Gol. Ei uke etter marerittnatta, står han og ser ut over steinrøysa, som hans egen campingplass er forvandla til.

Her dro det seg til tirsdagskvelden den 8. august. Da hadde det tidligere på dagen gått katastrofale jordskred i Hol og Ål. Veier var stengt, Bergensbanen var stengt. Det var kolossale vannmasser på vei ned dalen. På Personbråten Camping i Gol var det folk i bare to av de 26 faste vognene på plassen, og ingen tilfeldige gjester dette døgnet.

-Vi så at vannet kom over vollen vi bygde langs elva etter flommen i 2007, men vi hadde flere paller med fylte sandsekker som en del av beredskapen vår. Sønnen, svigersønnen og jeg begynte å forsterke vollen med disse, men da de kom tilbake som kanonkuler, skjønte vi at vi måtte gi oss. Da steg vannet fort, og vi måtte evakuere de to beboerne våre i all hast, forteller campingplasseieren.

Midt på låret

-Jeg ble leid opp på tørt land fra vogna mi, som står nederst på plassen. Da nådde elva oss til midt på låret. Vannet i det utvida elveløpet var så stritt at jeg var redd det skulle ta beina mine, sier den ene av beboerne, Hellbjørg Amundsen (71) fra Mjøndalen. Hun har bodd halve året her hvert år siden 1999.

-Vertskapet har alltid gitt alt for gjestene, og nå satte de rekord i innsats for oss, sier hun og ser varmt på Leif Erik.

Ei lang natt

-Jeg skjønte, mens vannet steg, at jeg måtte koble ut strømmen på plassen. Da sikringene var ute, ble det jo helt mørkt her, så jeg satt på plattingen min utover natta, og lyste med lommelykt ut over plassen for å følge med på utviklinga, forteller Leif Erik. Vertskapets egen vogn står ved innkjørselen, og er en av dem som ligger høyest.

-Jeg følte meg ganske trygg, men plutselig kom det et vanvittig rabalder der inne i mørket, ovenfor der jeg sto. Det var den to meter brede steinmuren fra 1860 som ga etter. Da fikk vannet enda et nytt gir, og jeg sto og så at veien, én meter fra plattingen min, bare forsvant.

Raden av vogner og spikertelt som lå nærmest elva, fikk merke strømmen verst. Flere av dem fløt opp og begynte å seile nedover. Vogna og «spiker’n» til Reidar Nygård fra Hønefoss ligger rett ut mot elva fra innkjørselen til plassen. Den ble stående, og hindra flere andre i å bli med elva på en lang seilas. De dundra inn i hverandre i et kaos av plattinger og vogner og spikertelt og blomster og pyntegjenstander og andre eiendeler.

Ugjenkjennelig

Ei uke etter flomtoppen er Reidar Nygård og kona tilbake på plassen for å se. De kommer ikke inn i egen vogn, for det står ei annen foran døra. -Kunne ikke de andre ha tatt en pen sving rundt vår, da? smiler Reidar galgenhumoristisk. -Nei da, det var bra de ikke reiste til Nesbyen, sier han.

Hellbjørg Amundsen klarte seg uten store skader på sine ting. -Utrolig, når jeg ser hvordan det ser ut, bare ett steg fra plattingen min. Det er riktignok noen bulker på golvet i spikerteltet, men det tørker opp. Før jeg ble evakuert, rakk jeg å få løse gjenstander jeg hadde stående ute – sykler og annet – inn i paviljongen min. Jeg har vært heldig.

Sammen med eierens datter og svigersønn, driver Hellbjørg en antikkbutikk i et telt på plassen. Den klarte seg også uten særlig skade.

Sterke inntrykk

Leif Erik Personbråten sier denne opplevelsen har gått hardt inn på ham – i flere bølger.

-Først var det å sikre at ingen liv gikk tapt, så kom reaksjonen etterpå. Vi fikk jo ikke gjort noe for å hindre at det ble gjort så stor skade på vognene og det som hører til dem, og slikt etterlater seg jo spor. Til slutt var det usikkerheten om hva forsikringa vår ville dekke av alle reparasjonene som må gjøres på plassen. Heldigvis ser det ut som vi kommer bra ut av det. Nå håper jeg vi klarer å åpne igjen til barmarkssesongen neste år. Jeg har også godt håp om at fjerdegenerasjons drivere på plassen her fremdeles er interessert i å overta, sier han.