Tømmerslottet ved Tisleia

På en ørliten høyde kneiser det forsiktig. Dette lille tømmerslottet på Golsfjellet er et monument over de norske soldatene som tjenestegjorde i «Little Norway» i Canada under andre verdenskrig.

«Little Norway» var navnet på leiren der norske kamppiloter ble utdanna i Toronto. Trenings- og rekreasjonsstedet som ble bygd av og for soldatene i den kanadiske skogen, fikk navnet «Vesle Skaugum». Etter krigen ble navnet Vesle Skaugum arva av feriestedet for veteraner, yrkesaktive og tidligere ansatte i Luftforsvaret, og deres familier og venner. Det ble bygd på Golsfjellet for 70 år siden, og er i dag fremdeles lys levende historie.

Lang historie

-Vesle Skaugum på Golsfjellet har altså røttene sine i Canada, forteller Kjell Reidar Bugge (75). Han er historikeren i denne sammenhengen. -Jeg kan berette en del, både om røttene og dette stedet, helt fra istida, smiler han.

Men så tar alvoret ham igjen. Vi skal til Nord-Amerika.

-Det gikk bare fire måneder fra Norge kapitulerte for den tyske okkupasjonsmakta i 1940, til det norske forsvaret hadde satt i gang opplæring av kampflygere i Canada, forteller Kjell Reidar Bugge.

Både Hæren og Marinen hadde luftvåpen den gangen, og disse ble senere under krigen slått sammen til Luftforsvaret. Sjefen for opplæringa i Canada var kaptein Ole Reistad.

Han var idrettsmann, blant annet kjent for å ha leda det norske laget i militært patruljeløp på ski til gull i OL i Chamonix i 1928. Han hadde kommet seg til Toronto via ei fluktrute som gikk trekvart rundt jorda – over Asia og Stillehavet.

Dit kom det mange unge menn som meldte seg og ville kjempe mot tyskerne. Unge menn langt hjemmefra var ikke så lette å styre på fritida – det ble mange sene netter på byen. Dette hadde ikke Ole Reistad sans for. Han advarte karene også mot å få kanadiske kjærester – det kunne det bli mye sorg av, med den risikable tjenesten soldatene hans hadde.

Han fikk rett. Bare én av fem flygere herfra overlevde krigen

Færre fristelser

Ole Reistad ville ha soldatene vekk fra bylivet, ut i skogen. Skolen trengte også mer plass både til rekruttskoletrening og et sted å være på fritida for soldatene.

På en flytur over Ontario oppdaga piloter fra skolen en nedlagt handelsstasjon der pelsjegere hadde holdt til. Ole Reistad dro øyeblikkelig dit på befaring, og ble veldig begeistra for stedet. Han gikk i gang med å undersøke om de fikk kjøpt det av Hudson Bay handelskompani. Foreninga «American Friends of Norway» fikk høre om dette, og stilte seg som garantist for hele kjøpesummen.

Kjøpesummen? Hvor skulle den komme ifra? Reistad satte i gang pengeinnsamling. Overskuddet fra kantinesalget var én inntektskilde. Et aksjeselskap ble stifta, og befal og offiserer kjøpte seg inn for 10 kanadiske dollar. Menige og korporaler ble aksjonærer uten innskudd. Dermed var det personellet ved flyskolen som ble eiere.

Stedet ble kjøpt, men det var gammelt og nedslitt. Her trengtes oppussing og nybygging. Aksjefondet Ole Reistad hadde oppretta, fikk penger fra flere hold – blant andre fra konsul Leif Linn Pedersen i Guatemala. Han bidro med 16600 kanadiske dollar, som utgjorde en svært stor andel av det som trengtes.

Den norske arkitekten John Engh tegna nybygget, og Ole Reistad sendte mannskapene til skogs for å hogge tømmer til det som skulle bli Vesle Skaugum. Stedet skulle oppkalles etter Skaugum, det norske kronprinsparet Olav og Märthas hjem i Asker. De var datidas fremste, norske «jetsett-par», og Skaugum var et hett navn.

Omtale

Kronprinsesse Märtha og de tre barna; prinsessene Ragnhild og Astrid, og prins Harald, bodde i USA under hele krigen. De reiste ofte over grensa til Canada og besøkte leiren. Kronprins Olav hadde mindre mulighet til det, men en sjelden gang var også han innom.

Det er blitt sagt at Ole Reistad var som en far for prins Harald, som vokste fra å være tre til åtte år i løpet av krigen. En gang i løpet av denne tida ble han utnevnt til «æresfenrik», og fikk uniform som ble sydd på systua i leiren. Kontakten med den norske kongefamilien var med på å gi «Little Norway» og Vesle Skaugum høy status som en motstandsbastion.

Da freden kom, var det ikke behov for treningsleiren i Canada lenger. Mer enn 3000 piloter og bakkemannskaper hadde fått en utdannelse her i løpet av fire og et halvt år. Storparten av pilotene ble drept i kamp.

I bagasjen hjem

Ole Reistad sørget for at Vesle Skaugum ble solgt for 38 500 kanadiske dollar. Pengene ble satt inn i en kanadisk bank. Reistad hadde selv steget i gradene fra kaptein til oberstløytnant i løpet av krigen. Vel hjemme i Norge ble han forfremmet til oberst.

Nå ble han sentral i arbeidet med å bygge opp Nord-Norge igjen etter bombingene og nedbrenningene. Oppgaven var også å ta vare på tyske etterlatenskaper som hadde verdi, fra Trøndelag til Sovjet.

Det er et sitat fra Reistad fra denne tida: «Det skal ikke brukes en spiker i Sør-Norge før Nord-Norge er gjenoppbygd!» Dette gjorde Reistad til en helt i nord, og dette ble et uttrykk når noe mangla i landsdelen: «Nå skulle vi hatt en Reistad her!»

«Guttas penger»

Men nå begynte ledelsen i Luftforsvaret og Forsvarsdepartementet å interessere seg for hvor det hadde blitt av pengene etter salget av Vesle Skaugum, og krevde å få kontroll på dem. Dette ble blankt avvist av Reistad, som kunne vise til at stedet var bygd for mannskapenes private penger, «Guttas penger» og at det var en stiftelse som hadde herredømmet over dem.

Ole Reistads tanke etter at han hadde utført hovedjobben han hadde blitt satt til her hjemme, var å bygge et Vesle Skaugum i Norge. Dette skulle brukes av mannskaper med tilknytning til Luftforsvaret, menn i aktiv tjeneste og veteraner, som et feriested. Nå gikk han på jakt etter et egna sted der en kunne gå på ski om vinteren, og drive friluftsliv om sommeren.

Samme arkitekt

John Engh, som hadde tegna Vesle Skaugum i Canada, ble hyra til å tegne også det som skulle bli den norske varianten av leiren. Den norske avleggeren kom til å ligne mye på den kanadiske, men den norske var mindre.

I mai 1949 hadde Ole Reistad kommet langt med å få til en avtale med Oslo kommune om ei tomt på Tryvannshøgda, ikke langt fra Holmenkollbakken.

Nå var det ikke lenge til 1952, da Oslo skulle arrangere de vinter-OL. Reistad hadde en idé om at de amerikanske og kanadiske OL-deltakerne skulle få bo gratis der under lekene. Men så døde Ole Reistad brått høsten 1949, bare 51 år gammel. Med hans død gikk planlegginga av det som skulle bli det norske Vesle Skaugum, i dvale.

Til fjells

I 1950 ble Klanten flyplass på Golsfjellet bygd. Da hadde miljøet Ole Reistad hadde vært en del av, samla seg, og bestemt seg for å følge opp planen hans. Tryvannshøgda var skrinlagt. Nå så de nye planleggerne en flott mulighet for å koble Vesle Skaugum, som hadde slik flyhistorisk bakgrunn, til denne nye flyplassen. Her var det også rike muligheter for friluftsliv og skiaktivitet.

Stiftelsen fikk kjøpt tomt av eieren av Oset Høyfjellshotell. Bygget begynte å reise seg i oktober 1952. Det ble fort klart at her trengtes det flere penger. Da dukka det opp en sponsor: den norsk-amerikanske skipsbyggeren og finansmannen Georg Unger Vetlesen. Han hadde også vært aktiv under krigen i forbindelse med oppbygginga av Little Norway og Vesle Skaugum. Han, og senere fondet han etablerte, bidro to ganger med store beløp, slik at bygget kunne fullføres. I mars 1953 kom kronprins Olav og prinsesse Astrid og åpna «Vesle Skaugum».

Det kom gaver fra fjern og nær ved åpninga, ikke minst fra familiene til dem som hadde opplevd Little Norway og Vesle Skaugum i Canada. Der var det blitt holdt kurs også for sjøfolk under krigen, og stedet hadde fått i gave ei skipsklokke som hadde stått utafor matsalen i skogen i Ontario. Nå ble den overrakt til Vesle Skaugum ved høytideligheten for drøyt 70 år siden. I dag står den i et lite tårn på taket av hovedfløyen.

-Luftforsvaret har sterke interesser i Vesle Skaugum, men det er fremdeles et sjølstendig fond her hjemme som står bak driften, slik som på Vesle Skaugum i Canada, sier Kjell Reidar Bugge.

Ryddejobben

-Innsatsen fra Luftforsvaret under krigen ligger ikke bare i veggene her, men også på dem. Her henger det mye som foreller om historien vår. De som kommer hit og vander litt rundt, skal få følelsen av å dykke inn i den, sier han.