Utsyn gir sjelefred

Hun har vokst opp på Stord. -Mine beste naturopplevelser har vært å se utover havet. Nå har jeg mer og mer oppdaga at jeg kan kjenne omtrent det samme når jeg kommer på fjellet. Ustaoset er et førsteklasses utgangspunkt for utsyn, sier Oslo-bispen Kari Veiteberg (62). Nå går hun inn i sitt sjuende og siste år som biskop. – Jeg vil avslutte karrieren som gateprest, sier hun.

Kanskje er det naturlig å opptre mer andektig overfor biskopen når hun er på jobb og i fulle pontifikalier, men her i hallingnaturen på Ustaoset føles det befriende naturlig å forholde seg til … Kari.

Av hallingslekt

-Mor mi var fra Hagafoss i Hol, og i barndommen min var familien – foreldrene mine, jeg og tre søstre - på besøk hos gommo minst en gang i året. En gang tok vi drosje hele veien, men løypa fra Vestlandet var som regel Bergensbanen, der onkel Olav pleide å hente oss på Geilo. Etter togturene husker jeg vi ofte var så forspist på godteri at vi ikke orka lefseklingen og rummebrødet som gommo sto klar med, minnes Kari.

Da hun og ektemannen Rolv Nøtvik Jakobsen hadde stifta egen familie, ble det aldri til at de kjøpte seg egen hytte. Både i studietida og senere, i tida som prest i Oslo, pendla hun mye hjem til Stord og naturen der. Landskapet i moras oppvekstområde opplevde hun mest gjennom togvinduet.

Et fristed uten jåleri

-Da jeg ble biskop, ble behovet for å komme seg vekk fra byen iblant, å lufte sjel, tanke og hode, enda større. Å finne seg et sted der en kunne bevege seg litt, og gå turer som også krevde litt, og nærmere enn Stord, ble en sak for meg. Så dukka denne leiligheten opp som en gavepakke, i Hallingskarvet Appartement på Ustaoset. Vi slo til, og er veldig fornøyd med kjøpet!

Har hytte aldri vært noe alternativ?

– Hmmm … hvis det skulle dukke opp ei hytte som vi liker, som er til salgs, så skal jeg ikke avvise at vi vil vurdere det. Men her er det så sytalaust! Så uforpliktende – vi er ikke så glade i å måke og snekre og vedlikeholde, så akkurat nå er dette helt flott. Vi har utsikt – eller «oppsikt» - til Hallingskarvet fra leiligheten, og vi trives blant ujålete folk som har bortoverski. Her får jeg brukt hele kroppen. Nå kjenner jeg at jeg har blitt et fjellmenneske også. Jeg begynner å få et forhold til Hallingskarvet, og har funnet en fin runde opp sherpa-trappa på Prestholt, derfra et stykke vestover oppe på platået, og så ned igjen Eimefonnskardet. Jo, vi går også rett som det er til Ustetind og Tuva også. I denne utforskningsperioden har jeg funnet ut at jeg har flere tremenninger i området, vi har venner som har hytte på Haugastøl, så her blir mye tilfredsstilt. Etter ei ukes tid her kan jeg dra ned til Oslo med nye krefter og være biskop igjen.

Guddommelig natur?

-Finner du noe religiøst i naturen?

-Det er vanskelig ikke å bli religiøs i naturen, smiler Kari Veiteberg.

-Turer i fjellet, ja, og ved kysten, virker inn på sinnet. Jeg kan jo formulere det slik at skaperen er kreativ og har god fantasi! Jeg kjenner når jeg er her at jeg blir «tjuna inn», uten at jeg trenger å ta ordene «pilegrim», «meditasjon» eller «mindfulness» i bruk. Tanker kommer og går. Når jeg har ei uke her, bruker jeg de første to dagene på å tømme hodet. Så faller jeg til ro, og ideene får flyte fritt. Naturlyder blir like bra som orgelbrus, for å si det litt klissete. Men jeg blir også mer og mer interessert i vern av klima og natur.

-Er det andre sider ved bruken din av naturen, enn å gå tur i den?

-Jeg er ikke så glad i skogsterreng og hengekøye. Åpne landskap og telt er mer i mi gate. Men jeg bader! Hele året!

-Isbader også?

-Jada! Men jeg hogger ikke høl i isen sjøl. Jeg bruker ferdige, menneskeskapte råker! Mitt neste badeprosjekt her blir å finne noen fine sommerkulper i området ved Skarvet. Denne badinga henger ved meg også i låglandet. Jeg er for eksempel medlem i Oslo Badstuforening, der en dukkert i fjorden ved Sørenga hører til. Det er et par andre, kvinnelige biskoper i kollegiet som deler denne interessen, så når vi har det ukelange bispemøtet to ganger i året, ser vi oss alltid om etter et sted der vi kan stupe uti. Møtene er på nye steder i landet hver gang.

Bispestolen

Kari Veiteberg hadde aldri tenkt å bli biskop. Hun hadde mange år bak seg som gateprest – bymisjonsprest i Kirkens Bymisjon i Oslo og Bergen. Der jobba hun blant dem som er aller lavest på rangstigen i samfunnet. På gatenivå traff hun også mange som hadde erfart å bli svikta, eller ikke regna med, av kirka. Hun sier mye av jobben i denne sammenhengen var å reparere, og hjelpe folk som hadde ønske om det, til å finne en vei tilbake til tro.

-Jeg vokste opp i et raust, kristent hjem, uten noe press fra foreldrene, forteller hun.

Begge underviste på Stord Lærarhøgskule – hun i pedagogikk, han i formingsfag. Mor var aktiv i bispedømmeråd, i diakoni, i kvinnesak og i samiske rettigheter. Far satt i soknerådet, og var opptatt av kirkelig utsmykning. De gikk i kirka, ikke bedehuset.

Normalt å være skeiv

-Holdninga til mor og far om ikke å være fordømmende, bidro nok til at det ble helt normalt for meg å ha skeive, kristne venner. Mange har erfart fordømmelse, ikke minst fra kirka. Senere fikk jeg også skeive prestekolleger som venner, som grua seg å ta med seg kjæresten i sosiale sammenhenger. Jeg var blant dem som kjempa for at prester som levde i samkjønna partnerskap, ble ansatt i kirka. Vi samla underskrifter, blant annet. Både kirkas egne ansatte og andre har oppover historien blitt påført stor skade, sier biskopen.

-Mange av disse skadene lar seg ikke reparere, men vi i Bispemøtet har blitt bedt av Kirkerådet om å jobbe med dette. Hamar-biskopen Rosemarie Köhn sto aldri åpent fram som lesbisk, men i begravelsen fikk vi møte Rosemaries enke. Jeg synes vi har kommet ganske langt i Norge, mens det i store deler av verden ellers er veldig vanskelig å være skeiv, både innafor og utafor religiøse miljøer.

Å bli kalt til gjerning

-Fikk du et kall fra Gud om å bli biskop?

-Nå er ikke tjenesten som biskop noe man søker på. Vi blir foreslått, og deretter valgt, med stemmer fra mange forskjellige deler av Den norske kirke – tidligere Statskirka. Viktige stemmer som ville at jeg skulle bli ny biskop i Oslo i 2017, kom fra diakonene. En diakon leder menighetens omsorgsarbeid, kjemper for rettferdighet og verner om skaperverket. Det innebærer å gjennomføre fellesskapsbyggende tiltak, og til og med utvikle tiltak i forhold til klima og miljø, sier hun.

Den store talerstolen

-Var det skummelt å bli biskop?

-Nei. Bakgrunnen som gateprest var til god nytte. Før det, hadde jeg vært vikarprest i Oslo, kapellan i Trondheim og stipendiat ved Det teologiske fakultet i Oslo. Dessuten hadde jeg en doktorgrad på temaet «Kunsten å framføre gudstjenester. Dåp i Den norske kyrkja», og jeg hadde skrevet flere bøker med teologisk innhold. Jeg synes det er fint at biskopene har forskjellig bakgrunn. Jeg så at jeg hadde evnene, og så på utnevnelsen som en veldig fin utfordring. Men da jeg skulle holde innsettelsesprekenen i Oslo domkirke 17. desember 2017, handla bibelteksten jeg skulle preke over, om ormeyngel!

-Jeg kom ned på beina, men Kong Harald kom bort til meg etterpå, og sa «Der fikk du jammen en utfordring!» og så lo han. Ja, det var en utfordring. Jeg tenkte på hvor stolt mamma og pappa ville ha vært denne dagen, men da var begge døde. Heldigvis var tante Randi, søster til mamma, til stede. Jeg er stolt over å være Oslo-biskop. Jeg liker jobben min, og det å lede menighetene i bispedømmet.

Oslo bispedømme omfatter Oslo, Asker og Bærum og det landsdekkende Døveprostiet. I dette bispedømmet ligger også ansvaret for å ha tilsyn med prestene i Forsvarets tros- og livssynskorps.

Nye oppdagelser

Denne høstdagen hun lar seg portrettere av Hytta Vår, inviterer hun på en liten tur oppover lia fra leilighetskomplekset på Ustaoset. Vi er forbi ukene med de aller mest sprakende fargene, men det er fremdeles årstidsvakkert under ei lav ettermiddagssol.

-Har du et eksempel på en åpenbaring?

-Jeg fikk en ny én på høstferie her under pandemien– den sterke rødfargen fra høstlyngen! Jeg tenkte at jeg måtte se oppover, bokstavelig talt, til himmelen. Jeg trengte lys og kraft. Og det kom som en åpenbaring at kraften kan hentes fra fargesterk lyng og vekster på bakken. Jeg har aldri tenkt på det før, men nå hører det jordvendte også til behovet for å streve seg oppover – for å få utsyn.

Nå i januar fikk vi treffe Kari Veiteberg en gang til – i traktene under Hallingskarvet som hadde fått vinterlig drakt og 23 minusgrader som sved i huden og ga rim i håret. Dette møtet falt sammen med tidspunktet da hun kunngjorde sin avgang som biskop i løpet av året. Påvirker dette hvor mye eller hvor lite hun kommer til å være på Ustaoset i tida framover?

-Jo, når jeg avslutter tida mi som biskop og går tilbake til tjeneste som gateprest, kommer jeg sikkert til å bruke leiligheten på Ustaoset enda mer enn det jeg har anledning til nå, sier Kari Veiteberg – biskop emerita om et snaut år.