I galskapens grenseland: Verdens eneste musikkfestival i, av og med is

Det handler fremdeles om Terje Isungset fra Geilo. Men Ice Music Festival er mye mer enn musikk. Den er en hyllest til Isen, en vekker om klimaet, pluss en internasjonal dugnadsgjeng i solid forbrødring.

Året utgave var nummer 18 i rekka. Festivalen har vandret, og stedet er nå Bergsjøstølen i Ål. Bergsjøen med høyeste regulerte vannstand på 1082 meter over havet, borger for at det er is tilgjengelig.

– Vi er vel fremdeles den eneste isfestivalen, og det er like moro å overraske folk og oss selv med det vi driver med, forteller Terje Isungset.

Han sier videre at dette har blitt et fantastisk samarbeidsprosjekt. – Nå har vi også fått forskningsbiten skikkelig på plass – noe som har stor verdi. Det er like spennende å arrangere isfestival nå, ikke minst enklere siden vi allerede har gjort alle feila, smiler han lurt.

– Hva betyr det å samle folk her?

– Det er helt nydelig å være her uka i forkant, for så å ta imot publikum fra alle kanter av verden. Isfestivalen er nok størst for det utenlandske publikumet, og det er fantastisk at folk setter prosjektet så høyt at de kommer hit i ens ærend. Det gir oss et press på å levere. Det er også en stor ære at det kan være sånn.

17 nasjoner

Hva skjer om du samler musikere, klimaforskere og kunstnere fra ulike deler av verden og plasserer de i høyfjellet for å boltre seg med snø og is?

Resultatet er ikke opplagt. For Ice Music Festival har de siste 18 årene vært en festival med kong vinter i hovedrollen. Og det er et sjansespill å arrangere festival ute i høyfjellet første helga i februar.

I det hvite landskapet på Bergsjø i Ål, har til og med en av Frankrikes største TV-kanaler funnet fram for å lage dokumentar om den eksotiske festivalen. De føyer seg inn i rekka av folk fra hele 17 nasjoner, som er på plass for en sjelden kald opplevelse.

Årets festival er en tradisjonell miks mellom visuell kunst, eksperimentell musikk og isforskning i ulike format. Nytt i år er intimkonserter for maks 20 personer i slengen, i en iglo.

Et isslott blir til

Festivalsjef Saga Castle, har jobba fast med festivaler de ti siste åra, og viser vei ned til studentene som er i gang med å lage til isslottet, som skal være hovedscenen under festivalen. For det nærmer seg denne fredags ettermiddagen. Om få timer skal slottet offisielt åpnes.

Petter Bergerud, professor ved Institutt for design ved Universitetet i Bergen, har med seg 20 studenter fra land som Kina, Ungarn, Tyskland, Uganda, Iran og Australia – som alle er utstyrt med varme kjeledresser og innpakka i luer og skjerf. Det siste døgnet har de stått på som arbeidsmaur, for å få slottet til å vokse opp av isen.

– Det er alltid like spennende å ta med en ny gjeng. Her er det ingen som gir seg før vi er ferdige, sier Bergerud.

Sårbart miljø

Ti av studentene kommer fra Makarere universitet i Kampala i Uganda. Tidligere har også norske studenter vært i Uganda, for å lage kunst og gi liv til søppel.

Professor Philip Kwesigi forteller prosjektet handler om å eksponere studentene for sårbare miljø og å skape forståelse for kunst og design. I tillegg er prosjektet et bidrag til dialogen mellom land i nord og sør.

– For oss handler klimaendringer om at breene smelter. I Uganda går de fra to regnperioder til at regnet blir uforutsigbart. Det gjør at de kjenner på klimakrisa på en helt annen måte enn oss, sier Bergerud.

Masterstudentene er i gang med å sage til åpninger i isslottet, i tillegg til å fjerne plasten under isen på slottet.

– Hvordan er det å være her?

– Det er kjekt å få se og oppleve noe annet, men helt klart utfordrende å bruke materialene som finnes her når man kommer fra et varmt land. Prosjektet handler om å lage noe meningsfylt med miljøet og det som finnes. Her er alt tilfeldig og omgivelsene et resultat av vind, trykk, nedbør og temperatur. Det er veldig spennende å lage kunst av is – noe som attpåtil ikke skader klimaet, forteller Lawrence Kasozi.

Både i igloen og rundt om på Bergsjø, er det flere utskjæringer på isblokker, som er lagd av studentene.

Inne i isslottet zoomer Nahid Daneshvar fra Iran inn kameralinsa på detaljer i isen. Også hun studerer design.

– Dette er den mest spennende opplevelsen jeg noensinne har hatt. Været, klimaet, kulturen, alt er den rake motsetningen av det jeg er oppvokst med. Nå handler det om å fange så mye som mulig av det vakre i is og snø.

Bading hele året

Nede på isen har Linda Sunne i Hallingdal Vinterlaugarlag akkurat fått noen amerikanere ned i hullet. De steger opp mot Bergsjøstølen med bare lår i snøen. Sunne har isbada fast i snart åtte år. Ho stikker beina sine i bålet, så hendene, for å prøve å få igjen følelsen.

– Hva er greia med isbading egentlig?

– Man kjenner virkelig at man lever. Det er så godt for kropp og sjel – noe som detogså er forska på. Jeg er også sjelden sjuk. I tillegg er det sosialt, for du bader aldri aleine. Fordelen er jo at badesesongen aldri tar slutt. Jeg anbefaler alle, som har mulighet, til å prøve, sier Sunne.

– Måtte jukse litt

Like ved siden av, tar Kristoffer Hansen frem isboret på skuteren. Det franske TV-teamet vil ha bilder av at han henter is.

Til vanlig er dansken fjellguide og lærervikar i Sogndal. Denne uka har han vært med å lage isinstrument.

– Det er mulig selv om du ikke er instrumentmaker?

– Det er ikke umulig, men du må ha kreativitet og vilje for å finne ut av det. For det er frustrerende når man ikke får ting til å passe, sier han lurt.

Men det var ikke bare å finne klar gjennomsiktig is med god klang ved Bergsjø i år. Da de kom opp i starten av uka, hadde mildværet sørget for mye overvann – slik at det var utfordrende å finne god is. For når isen er blass og full av luft, blir ikke klangen like fin.

– Men vi fikk det til. Vanligvis er det jo mye høyere vannstand her, så vi endte opp med å hente is inne langs land. I tillegg, har vi laget litt is i en fryser. Men falsk is – har dårlig klang, forklarer han.

– Om ikke vi deler, hva er vitsen?

Forskere i geofysikk fra Bjerknessenteret for klimaforskning er på plass for å svare på spørsmål om vær, snø og is. Ute har de også rigga til forskjellige eksperiment for publikum.

Tidligere på dagen har unger fra barnehage og skoler i området fått prøve seg. For hvor mye veier is og snø? Hvordan lages is? Hvilken temperatur har snøen og hvorfor? Og hvordan beveger isen seg egentlig?

– Dette kunne vi ha gjort som feltarbeid på Svalbard og lignende plasser. Vi bruker isblokker som ungene får dra med tau, for å snakke om isbreer og gi en forståelse for hvordan de beveger seg. Folk vet mye om klimaendringene – vi tar det tekniske og forklarer de små brikkene som alle spiller en større rolle for klimaet. For om vi ikke deler kunnskap med folk, hva er da vitsen med forskning, sier Weihs.

De har også gravd to dype hull i snøen, med et tynt snølag imellom, som er lyst opp med en lampe for å vise strukturene i snøen.

Zoom Forrige Neste

– Det kan virke ulogisk at snø kan lagre informasjon fra omgivelsene. For her kan vi lese av hvordan vinteren og været har vært så langt. Alle data forteller oss noe. Dette er en overbevisende og morsom måte å lære bort på, forklarer Spensberger.

Ollivier har merka seg at ungene, som var innom alle har et forhold til snøskuter. I tillegg, at ungene satte seg til i snøen med matpakka da det var tid for lunsj.

– Jeg har liten tro på at man hadde fått franske barn til å gjøre det samme, sier hun med et lurt smil.

Mystikk og galskap

I båthuset er kunstnerne Jon McLeod og David Allen i gang med å rigge opp teknikken bak installasjonen «Sunwise». Verket er opptak fra naturen på Hebridene, med sola i fokus, og henger tett sammen med skotsk folketro. Det har McLoed kombinert med opptak av mellom anna bukkehorn og lur fra Hallingdal.

Så snart det skumrer, bærer lyden av fuglekvitter, vind, sjø og kyr som rauter, mens man fra utsiden av båthuset kan se bilder og illustrasjoner av natur lyse ut i det mørke landskapet.

– Hva handler «sunwise» om?

– Fra gammelt av skulle man alltid gjøre ting i retningen til sola for å få hell og lykke. Skal du ut på åpent havmed båt, skal man først ta en runde med båten med sola. Det samme gjelder når man baker. Om du ikke setter en finger i den første småkaka, vil du spise og spise men aldri bli fornøyd. Det er fantastisk å kombinere en bit av Skottland med Hallingdal, sier McLeod.

Den tyske musikeren Anne-Maria Hefele er på plass på isfestivalen for første gang og er inne i igloen for å teste harpa før kveldens siste konsert. Det er også første gang ho spiller isharpe, forteller Hefele, mens hun sjekker ut mulighetene for å få iskrakken litt høyere.

Hun er mest kjent for sin unike overtonesang og for folkemusikk som går tilbake til 1100-tallet.

– Jeg har blitt invitert to-tre ganger tidligere, men det har ikke klaffa. Nå er jeg endelig her – noe som er perfekt! Jeg elsker galskapen til Terje og alt han gjør av musikk. Dette er helt i min gate, for jeg driver med lignende galskap selv, sier hun muntert.

Is på alle fronter

Men selv om festivalen ble avslutta med konsert og fullmånetur lørdag kveld, hadde ikke initiativtakeren Terje Isungset planer om å pakke helt enda. Han spilte nemlig inn et par låter med iskvartetten sin i igloen også søndag og mandag.

Men også på konsertfronten skjer det mye. I vinter står Hemsingfestivalen i Valdres for tur, før de setter retning på Kennedy-senteret i Washington.

Vil ikke røpe alt

Og Isungset har tydeligvis alliert seg med værgudene for han lover fint vær, mye snø og kuldegrader også til neste års festival under februarfullmånen. Alt nå er han i gang med å booke artister. I tillegg røper han at en av planene er å utvide iglo-konseptet til å bli større til neste år.

– Men det er været og naturen som bestemmer – det er ikke like lett for alle å forstå. For både instrumentene, lyden i isen til plassering av konsertarena er bestemt av naturen. Det ene året på Finse datt jo konsertarenaen ned underveis i festivalen. Vi kan ha de mest fantastiske planer – men vi har vel aldri klart å gjennomføre de fullt ut. Det er det som gjør det hele så interessant, sier Terje Isungset.

Zoom Forrige Neste

Zoom Forrige Neste