Kjøpte stølsvollen og den 300 år gamle hallingstua usett

– Det var som megleren sa. Hvilke overraskelser kan du egentlig få med en hytte fra 1742?, sier Kai Arne Ødegård lurt.

I Liemarka i Nesbyen, tett på Vassfaret nasjonalpark, har Liesl Mindt og Kai Arne Ødegård fra Sylling i Lier funnet sin hytteidyll. Her er det bare å følge veien så langt den går – det siste stykket på privat bomvei til den gamle stølsvollen like over tregrensa.

Tre hunder varsler i det Hytta Vår-journalisten steger ned til inngangsdøra, som på et tidspunkt var helt føyka igjen.

– Vi brøyta hyttetaket for en tid tilbake. Da var brøytekantene på tre meter, forteller Liesl i det ho tar oss imot.

Rakk ikke visning – men slo til

Paret hadde lett etter hytte på Finn en god stund, da de oppdaget at denne plassen var til salgs i Bådstjernlia i 2014. For de ønsket seg et sted høyt til fjells, fjernt fra hyttefelt og falt umiddelbart for hallingstua.

De meldte interesse, selv om de ikke hadde mulighet til å komme på visning. Dagen etter la Kai Arne i vei oppover dalen. Budrunden var alt i gang, og han skjønte etter hvert at han ikke ville rekke opp før eiendommen var solgt. Paret bestemte seg for å si stopp, men siden Kai Arne ikke liker å tape, fortsatte han og sikret seg fjelleiendommen på 1,7 mål.

På stølsvollen sto det da en hytte fra 1960-tallet, som skjulte hallingstua fra 1742, et anneks, en låve og rester av et gammelt fjøs.

Ikke minste motstands vei

De tok plassen i bruk, selv uten vann og strøm, alt første året mens de lurte på hvor de skulle gå i gang. Nå er annekset revet, til fordel for gapahuk med stamp. Hytta fra 1960-tallet er også borte, og erstatta med en ny.

– Vi har behold alt av verdi og fikk tegna hytta slik at hallingstua er integrert og bygd inn. Den har lagt føringene for utformingen av hytta, som Liesl har stått for. Så klart hadde det vært lettere å rive alt for å bygge nytt, forteller Kai Arne.

Og siden hallingstua er verneverdig og ligger i et LNF-område, frykta de det ville ta votter og vinter før de fikk de nødvendige godkjenningene.

– Fylkesmannen syns vel at hytta ville bli for stor, med tanke på de små tuftene rundt. I tillegg, hadde de vel sett for seg en svalgang i glass, for å koble hallingstue og ny hytte sammen. Men vi fikk klarsignal etter få uker, og kan ikke beskrive prosessen med kommune og fylkesmann som annet enn plankekjøring, forteller Kai Arne.

– Vi fikk beskjed om å være forsiktige, og hatt stor respekt for de historiske verdiene. Både steinfjøset uten tak og steingjerder i terrenget er bevart. Vi la på målebånd på steinene for å sikre at de ble lagt tilbake på samme plass. Vi hadde med oss lokal entreprenør, som har vært flink og nøye, forteller Liesl.

Nytt møter gammelt

Paret satte spaden i jorda i 2015. Knappe to år senere var de i mål.

Fra kjøkken og stue, kan man ved et steg gå nesten 300 år tilbake i tid. I hallingstua er taket betydelig lavere, det er fyr på biobrenneren, den ene hunden smetter opp i skyvsenga og langbordet som samlingsplass, står klart til å slå seg ned.

Zoom Forrige Neste

Likevel er det ikke en markant overgang mellom nytt og gammelt bygg.

For Lisel har brukt farger, antikk og interiørfunn for å gi hytta et lunt og hjemmekoselig preg. De gamle sengegavlene har blitt hengt opp på veggen i stua. På badet har en antikk krakk kommet til nytte igjen, og i gangen står også et bord – alt er gjenstander som har fulgt gården, og med initialer tilbake til 17-1800-tallet.

Dragerne i det hvite stuetaket gjør oppholdsrommet stort og luftig, samtidig som store småruta vinduer slipper naturen inn. Golvet er i heltre eikestav, og tåler røff bruk. Kai Arne har også laget en fiffig løsning, der tv-en er gjemt i kjøkkenbenken, og ute av syne når den ikke er i bruk.

Zoom Forrige Neste

Også inngangspartiet på den 119 m² store hytta har steinfliser støpt i lengder, som minner om stuegolvet. Steinflisene, som er valgt inne i dusjen på badet, er fra Spania – men minner om værbitt trevirke.

Alle fasiliteter

Paret legger ikke skjul på at hytta både ble mer arbeidskrevende og dyrere enn venta, selv om de har gjort mye arbeid selv. Likevel er de opptatt av å ikke gjøre noe halvveis.

De er også glade for å være selvforsynt med strøm ved hjelp av solceller og aggregat i disse tider. Paret gikk også for vannklosett, for å få samme standard som hjemme. Hyttene i området har også spleisa for å få på plass en antenne for å få mobildekning. Nå har de også internett.

– Det handler om trygghet. Hyttefolka her er jo godt voksne, og det er større sjanse for at vi trenger hjelp. Dekning er alfa og omega, sier Kai Arne.

Det har paret alt fått merke. For de har hatt behov for ambulanse to ganger, både på sommer og vinter.

– Vi får jo ikke så mange flere hytter rundt oss – men det betyr jo også at det ikke var noe infrastruktur her. Først vannboring og renseanlegg, så vei, brøyting og lignende. Infrastruktur koster, sier Liesl.

Som plommen i egget

– Vi har blitt så glade i området, folka og naturen. Det gleder meg også at ungene bruker hytta uavhengig av oss. For hytta er bygd for å brukes, sier Kai Arne.

– Når vi kommer til Bromma senker jeg skuldrene. Lokale lurte på om vi snart skulle sette opp postkasse, for vi er her mye, forteller Liesl.

Zoom Forrige Neste

Skiløypene krysser bilveien til hytta flere plasser. Men det er ikke det som trekker.

– Jeg liker best gåturer. Her er det også lite folk, noe som er fint for oss som har hunder. Vi bruker mye tid ute når vi er her. Og toppturen, den tar vi på hyttetaket, sier Lisel med et smil.

Til påske blir det stinn brakke her. Paret har 13 faste soveplasser fordelt på tre soverom. Men på det meste har de vært 20 stykker på hytta.

– Det hender vi må sile hvem som får komme – for det fylles fort opp av både familie, venner og unger. Den siste dobbeltsenga har vi på roterommet i hallingstua, sånn i tilfelle, sier Liesl.

Instahytta – @Seterlivet