Livsfarlig jakt på godteri

Bjørg Kvarstein Andreassen hadde oppveksten i en vokterbolig langs Bergensbanen. Kiosken på Haugastøl lokket henne og ei venninne ut på en dristig tur på høyfjellet.

– Far var banevokter. Det bodde familier i en lang rekke vokterboliger langs høyfjellstrekningen. Vi delte først en tomannsbolig med en annen banevokterfamilie i Tunga, mellom Finse og Haugastøl. Så flyttet vi til et lignende hus på Guristøl, mellom Haugastøl og Ustaoset, forteller Bjørg.

Der fikk hun ei venninne i ei hytte i lia ovafor vokterboligen. I påska 1960 hadde Bjørg akkurat fylt fem år. En dag fikk hun og venninna noen penger av venninnas far.

-Jeg husker ikke dette så godt sjøl, men jeg har fått det fortalt mange ganger. Jeg tror nok disse pengene brant i lomma, smiler Bjørg.

«Ut vil jeg, ut …»

Hun hadde vært ute på soloekspedisjon allerede året før, på tur langs Riksveg 7 med trehjulssykkel. Nå satte hun og venninna en ny plan ut i livet. De ville ha sjokolade. Den fantes i Narvesen-kiosken på Haugastøl. Uten å si fra, la de ut på ski mot kiosken, tre og en halv kilometer unna.

-Foreldrene våre trodde på hver sin side at vi var hos den andre, så det gikk litt tid før det ble oppdaga at både vi og skiene var borte. Det ble oppstandelse. Pappa var vel ute på jobb, men vi hadde tjenestetelefon i huset, så mamma kasta seg først over den og ringte stasjonsmesteren på Haugastøl. Jo, det var to nedsnødde jenter som hadde vært innom på venterommet på stasjonen og spurt ham om det var noe «ekstra» den dagen, forteller Bjørg.

Snarveien

Folk utenfor jernbanemiljøet hadde trolig spurt om det var noen ekstratog i vente – utenom rutetidene. Det var ikke uvanlig i påskeuka, men denne dagen var det ingen «ekstra». Derfor starta femåringene opp på turen tilbake langs sporet. Dét var en kilometer kortere enn å følge riksvegen. Været var ruskete. Jentene måtte brøyte løype sjøl. Strabasiøst. Leteaksjonen var i gang, og, til alt hell: i snødrevet møtte mannskapene fra familiene jentene.

-Jeg har blitt fortalt at det var to helt utslitte småunger som hadde kommet et godt stykke på tilbaketuren. Jeg hadde anorakk med glidelås helt ned, og nå var jeg så varm og sliten at jeg hadde dratt den helt ned, så flakene blafra i motvinden. Sjokoladen vi hadde kjøpt, var fortært. Hvordan vi klarte å få kontakt med den som betjente kiosken så vi fikk handla, vet jeg ikke, vi var jo ikke så lette å få øye på, og det var langt opp til luka.

-Senere dette året flytta vi til Haugastøl. Kanskje minka utferdstrangen min litt da. Der var det et lite samfunn med flere husstander, og der var kiosken i nærheten hele tida, sier Bjørg Kvarstein Andreassen, nå pensjonert lærer i Lier.